Verdt å vite

Prisen på en begravelse er avhengig av hvilke elementer som inngår. I samarbeid med deg finner vi den måten å gjennomføre gravferden på som er riktig for deg, også økonomisk.

Gravferdsloven angir hvem som kan bestemme i en gravferd. Retten gis til avdødes slektninger som har fylt 18 år, i følgende rekkefølge: Ektefelle/samboer, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken. Like nære pårørende har lik rett, men bare én kan stå som ansvarlig for gravferden.

Det går normalt én til to uker fra dødsfallet inntreffer til seremonien finner sted. Gravferdsloven angir at ved jordbegravelse skal gravlegging skje senest 10 virkedager etter dødsfallet. Ved kremasjon skal kremeringen skje senest 10 virkedager etter dødsfallet, og urnen gravlegges innen 6 måneder. Alternativt kan asken spres (fordrer godkjenning av fylkesmannen) innenfor samme tidsrom.

De fleste oppgavene kan de etterlatte være med på eller ta ansvar for selv. Mange opplever at det er fint å kunne være med og bidra, mens andre føler det er godt å slippe. De mest nærliggende oppgavene kan være praktiske oppgaver i forbindelse med minnesamværet og utdeling av programmer i kirken. For noen kan også grafisk oppsett av program til seremonien, utarbeiding av minneord, forberedelse av blomster eller å være med å legge i kiste være oppgaver man kan ta seg av. Har du spesielle ønsker, så ta det opp i samtalen med gravferdskonsulenten!

Det kan være lurt at de nærmeste pårørende ankommer seremonien i god tid, gjerne 30-45 minutter før seremoniens start. Da har begravelsesbyrået tid til å gå igjennom programmet med dere, samt avklare praktiske ting i forhold til gjennomføringen av seremonien. Dessuten er det en fin anledning til å svare på eventuelle spørsmål dere måtta ha. For mange vil det også være fint å få litt tid i seremonirommet før resten av gravfølget ankommer.

Ja. Vi har vakttelefon, så ta kontakt med oss og dødsfall kan når som helst meldes til oss. Det vil alltid være noen som svarer telefonen når du ringer. Vi har også en døgnkontinuerlig hentetjeneste.

Ja, en seremoni kan avholdes hvor som helst. Seremoni og gravlegging i andre kommuner enn hjemkommunen vil imidlertid normalt medføre ekstra kostnader. Byrået kan gi nærmere informasjon om dette.

Ja, dere står fritt til å velge avdødes egne klær, men forutsetningen er at de er laget av lett nedbrytbare naturmaterialer, som bomull og lin. I spesielle situasjoner, som for eksempel ved smitterisiko, kan muligheten for bruk av egne klær begrenses. Byrået vil informere om dette.

Det anbefales at barn får delta i gravferden, på sine premisser. Mange barn vil tegne tegninger som kan legges i kista til den som er død. De kan gjerne være med i seremonien, og kan delta der for eksempel ved å legge ei rose på kista. Det kan også være viktig for dem å høre navnet sitt i minneordet til presten eller ved opplesing av blomsterhilsner. For noen barn er det viktig å få være med og se den som er død. Det kan gjøre det lettere å forstå hva som har skjedd, og at døden er ugjenkallelig.

En begravelse er en seremoni som avsluttes med at kisten senkes i graven. En bisettelse er en serermoni som avsluttes med at kista kjøres til krematoriet. Urna settes ned i gravstedet på et senere tidspunkt.

Nei, det er ikke noe krav om å arrangere en seremoni. Det er likevel bred enighet blant fagfolk om at en markering av dødsfallet er av stor betydning for sorgbearbeidingen og for å få avsluttet relasjonen til den som er død - uavhengig av om relasjonen har vært god eller ikke. En slik markering kan gjøres på andre måter enn ved å arrangere en seremoni - byrået hjelper til med å finne gode løsninger.

En livssynsåpen gravferd er en seremoni hvor etterlatte står helt fritt til å bestemme innholdet. En gravferdstaler hjelper dere med å sette sammen et program, og det kan bestå av taler, musikk, dikt og andre elementer, herunder religiøse innslag, dersom det er ønskelig. Byrået hjelper til å finne egnede lokaler.

De som deltar i en begravelse pleier å være kledt i mørke/nøytrale farger. Den nærmest familien sitter fremst i kirken, på den ene siden. Det varierer fra kirke til kirke hvilken side dette er. Forøvrig kan man sitte der man ønsker. Når seremonien er over, pleier de fleste å hilse på de etterlatte. Vær oppmerksom på at i noen annonser står det at de etterlatte ikke ønsker kondolanser ved graven/ved kirken, og da lar man naturligvis være. I dødsannonsen vil det også opplyses om det ønskes minnegave til et formål, i stedet for blomster. Minnegaven kan som oftest gis i kirken eller på minnesiden til den som er død.

Ja, men du må først søke Fylkesmannen i det fylket der asken skal spres.

NAV har to ulike ordninger - transportstøtte der nødvendig transport av kisten overstiger to mil, og en støtteordning der avdøde etterlater seg lite midler. I tillegg har en del fagforeninger støtteordninger, og mange har naturligvis ulike forsikringsordninger. Ansatte i stat og kommune kan ha rett på vanlig lønn også for måneden etter dødsmåneden. Gravferdskonsulenten kan gi ytterligere opplysninger.