Sorgens ritualer har betydning for oss

Forfatter: Atle Dyregrov, psykolog dr. philos., Senter for Krisepsykologi 
Publisert Bergens Tidende 6.4.2020 [Publisering etter avtale med forfatteren]

I disse dager opplever svært mange over hele verden at begravelser blir avkortet, utsatt, gjennomført i stillhet eller på andre måter forstyrret av den pågående koronasituasjonen. Å se den døde, stelle og kle den døde, se dødsannonsen i avisen, delta i begravelse/bisettelse, og ha minnestund, virkeliggjør det som har skjedd. De fleste opplever sjokk og uvirkelighet når døden inntreffer, selv når den er forventet.

Gjennom ritualer og markeringer forstår vi at dette er virkelig, at det ikke er en drøm, og uvirkeligheten skiftes ut med en økende opplevelse av tapets realitet. Men disse personlige følelsene er bare en viktig dimensjon. Ritualene gjør det også mulig for andre utenom familien å ta inn over seg det som har skjedd. Nære venner og kolleger søker til begravelsen/bisettelsen både for egen del, men også for å markere støtte til etterlatte og anerkjenne betydningen av det menneske som døde.

Nå erstattes nærhet av avstand, klemmer av et digitalt møte. Selv om det ikke er forsket mye over ritualenes betydning for vår mentale helse, tyder forskning på at vi greier oss best når vi ikke forkorter ritualer, og når vi ikke døyver smerten med medikamenter. Hva kan vi gjøre i koronatider?

Med bakgrunn i møte med etterlatte gjennom 40 år og forskning på området vil jeg gi følgende anbefalinger:

1. Ikke utsett begravelse/bisettelse hvis du kan. Selv om ikke så mange kan være til stede, så er virkeliggjøringen av dødsfallet viktigst i starten. Kirken kan være fleksibel med at det kan samles små familiegrupper ute, og kanskje inne, som kan stå eller sitte sammen, med nødvendig avstand til andre.
Alle kan komme for å se når kisten skal begraves eller kjøres bort. Det er bra om både nære venner, ytre familie og arbeidskollegaer kan vise sin deltakelse, selv på anbefalt avstand.

2. Ikke utsett minnestund til høsten. For nære etterlatte vil sorgen vare ved, men de som er mer «perifere» vil i mindre grad holde oppmerksomhet om den døde oppe, og vil kanskje ikke delta om ritualet utsettes.

3. Å gjøre ritualer tilgjengelig gjennom streaming, videoopptak og mange fotografier, kan hjelpe de utenfor den indre familiekjernen å ta inn det som har skjedd.
Sørg også for at begravelsesbyrå tar bilder av den døde hvis syning ikke er mulig. Begravelsesbyrå må sikre at etterlatte voksne og barn som har ting de ønsker lagt i kisten får anledning til dette.

4. Se på mulighetene for å arrangere en digital minnestund hvor de som gjerne vil si noen ord kan gjøre det. Her kan begravelsesbyrå arbeide for å finne mulige plattformer – og kanskje også kommunisere nettadressen gjennom dødsannonse. Spre info via sosiale medier.

5. Så lenge «unntakstilstanden» varer anbefales det å skape digitale sørgerom, bruke sørgeprotokoll, minneside, chattefunksjon etc. som gjør at omgivelsene kan vise sin støtte. Det varmer og letter smerten hos de etterlatte som må forholde seg til sin sorg mer «alene» enn vanlig.

6. Husk at sorg varer så mye lenger enn du tror. Du som ikke får vist din deltakelse i en begravelse/bisettelse, har ingen begrensninger på den kontakt du kan ta over nett eller telefon. Hør hvordan etterlatte vil ha det, men du må tåle at de kanskje ikke orker å snakke akkurat når du vil. Da kan du si at du tar kontakt senere. Det smerter om du glemmer det. 

I koronaens tid blir avskjedene med våre kjære annerledes og uten den menneskelige nærhet vi ønsker. Samtidig så må vi huske på at vi gjør dette for fellesskapet. Vi bidrar til å spare andre fra å miste en de er glad i.