Å se den avdøde er mulig for de etterlatte. Dette kalles "syning" og tilrettelegges av begravelsesbyrået. Syningen skjer engang mellom dødsfallet og selve seremonien. Før syningen er den avdøde stelt og lagt i klærne den skal gravlegges i. Syningen kan skje i et kapell, på et sykehjem eller et annet egnet sted.
Når noen du står nær dør, kan det være godt å ta seg tid til å stoppe litt opp. Det finnes ingen fasit for en avskjed, men for mange kan det være godt å se avdøde en siste gang. Syning er en mulighet for en personlig og nær avskjed, og mange opplever en syning som en fin stund, hvor man får tid med den som er død.
Det er vanligvis ikke noe program for en syning, og de fleste har bare en stille stund sammen. Det går imidlertid an å spille av et musikkstykke, be en bønn eller synge sammen, eventuelt få noen til å holde en enkel andakt. Ofte avsluttes syningen med at ansiktsduken legges på, og man legger på lokket på kista i felleskap.
Det er viktig å understreke at å delta på syning er frivillig og opp til hver enkelt.
Syning og barn
Når barn mister en de har kjær, kan det å få være med og se den avdøde ofte hjelpe dem å forstå døden. Samtidig er det viktig at det er voksne omsorgspersoner sammen barnet som kan svare på spørsmål og veilede dem i situasjonen. I mange tilfeller kan det se ut som den døde sover, og da kan det være viktig å fortelle barnet at den døde aldri kommer til å våkne igjen.
For barn kan det være fint å tegne en tegning til den som er død, og legge oppi kista under syningen.
