Stadig flere i Trondheim velger et personlig farvel i Svanholm seremonirom

– Her er det åpent for alle, sier daglig leder Lars Erik Svanholm i Svanholm & Vigdal Gravferd i Trondheim. 

I begravelsesbyråets ærverdige hus på Moholt ligger et seremonirom like ved inngangspartiet – Svanholm seremonirom, med sitteplass til 125 personer. 

Siden 2005 har tusenvis av mennesker kommet hit for å ta farvel med sine kjære.  

– Vi trodde nok ikke at seremonirommet skulle bli så populært som det har blitt. I løpet av 20 år har vi gått fra 0 til 350 årlige seremonier. Stadig flere ønsker et alternativ til den tradisjonelle kirkelige begravelsen. Her kan alle, uansett livssyn, komme og ha en personlig og verdig seremoni, sier Lars Erik Svanholm. 

Seremonirommet på Moholt er lyst og moderne. Nøytrale lysekroner henger fra taket, og salen har god akustikk og luft. Fremst i rommet står en bakvegg i betong med små vinduer som slipper inn mykt dagslys. Steingulvet foran kan senkes for de som ønsker en symbolsk senking av kisten. En liten spade og en jordskuffe står klart for jordpåkastelse. Rommet har også orgel og piano, streamingmuligheter, samt moderne anlegg for musikk, bilder og video. 

– Et seremonirom er ikke et hvilket som helst rom, sier Kjell Endre Bonesrønning, en av dem som var med i etableringen av det. 

– Seremonirommet vårt er laget for gode og verdige avskjedsstunder. Rommet er ikke vigslet, slik kirker er, som betyr at det ikke er begrensninger for hvilke typer seremonier som kan holdes her. Det gjør rommet egnet for dem som ønsker livssynsnøytrale, personlige seremonier, men også kristne, muslimer, buddhister og andre, sier Kjell Endre.  

Han er opptatt av at rommet skal se ordentlig og pent ut. Det er ingen religiøse symboler, kun rene og rolige flater. 

– Estetikk er viktig. Samtidig er det alltid de pårørende som bestemmer hvordan rommet skal se ut under seremonien. Her er det mange muligheter til å gjøre det personlig, sier han. 

Hva skjer egentlig når du velger livssynsåpen gravferdsseremoni i et seremonirom? Blir det like verdig og fint som i kirka? Noen etterlatte kan være usikre, fordi de ikke kjenner til noe annet enn kirkelig, forteller seremonimesterne Mona Grudt og Erik Bauck Bårdstu. 

– De kan bekymre seg for at andre vil reagere på at seremonien ikke er i kirka. Men vi opplever at folk synes at det blir verdig og fint, og slett ikke så annerledes som de trodde, sier Erik Bauck Bårdstu. 

Når gravferdskonsulenten og de etterlatte blir enige om å ha en livssynsåpen seremoni og bruke seremonirommet, starter jobben for seremonimesterne. 

– Jeg syns det er fint å bli kjent med familiene og finne ut hvordan de ønsker at denne stunden skal være. Noen vil holde litt på det tradisjonelle, og kanskje ha med en salme for eksempel, og da får de selvsagt det, sier Mona Grudt. 

Hun skriver mange minnetaler og har lært mye om hvordan mennesker har levd, ikke minst om hvordan det var å vokse opp i Trondheim under 2. verdenskrig. 

Mona er også rørt over de gode ordene og takknemligheten mange uttrykker etter seremoniene.  

– Folk er flinke til å gi tilbakemeldinger. De sier ting som «det ble akkurat slik vi ville ha det» og «det ble veldig pappa». Det er utrolig fint å ha fått denne tilliten, og muligheten til å gi dem en verdig avskjed. Det tar vi på alvor, sier Mona.